“Po te mos kishit leruar me
meshqerren time, nuk do ta kishit zgjidhur gjezen time”.
(Gjyq. 14)
Te
ligjte, ata te cilet Samsoni guxoi t’u besonte se e donin dhe pranonin, atyre
te cileve u hapi deren dhe ftoi ne dasem (edhe pse ne zemer kishte shume
rezervime), priten per momentin e arte qe ta mposhtnin. Nuk i erdhi keq Samsonit qe ata e gjeten
gjezen, por i erdhi keq se si e gjeten gjezen.
Ajo, te ciles ai sapo i kishte dedikuar jeten e tradhetoi mbrapa
shpine. Si thote ajo shprehja “vjen
era tradheti”. Ata te cileve u kishte
hapur deren dhe shtruar sofren, pa ditur i kishte pozicionuar ne pozicionin me
strategjik per ta mundur, s'e dinte qe e kishte ulur armikun ne karrigen e mikut. Per me teper s’mund t’i akuzonte sepse gjithcka
ishte bere mbrapa shpine. Personi me i dobet, nusja e tij, njeriu i tij i
zemres, teper e manipulueshme ishte vegla nepermjet se ciles ia kishin arritur
qellimit pa i ndotur duart dhe pa shfaqur fytyren. Me gjuhen e futbollit, kishte bere
autogol. Gjithe kjo mund te ishte
evituar po te mos i kishte ftuar fare, por njeriu me zemer te paster beson per
me te miren.
Nje menyre klasike kjo e strategjise
diabolike. Jezusi u tha, “njeri prej
jush do te me tradhetoje”. Tradhetia
fillon ne fryme. Samsoni perpiqej te
besonte tek humaniteti i tyre ne zemer, por tek ata dominonte fryma diabolike ajo
fryme qe fitonte mbi miresine njerezore dhe zerin e ndergjegjjes.
Copyright © 2020 Rev.
Suela Brown
No comments:
Post a Comment
Note: only a member of this blog may post a comment.